But ironically you will always be
Belle of the ball at least to me

Ord å lære seg.

Jeg leser faktisk ganske mye. Som oftest leser jeg mellom 3 og 4 bøker på likt. Ikke alle blir fullført, av flere grunner. Det kan være at jeg synes det er uintressant og jeg glemmer at jeg leser boken, og når jeg finner den frem to måneder senere, så kan jeg ikke kjenne igjen et ord av teksten jeg har merket av sist jeg leste den, og den var ikke kjekk nok til at jeg gidder starte på nytt. Eller så er det det at jeg ikke liker den veien boken tar. Jeg har den samme greia med filmer, men bare når jeg ser alene. Jeg pauser hvis jeg blir flau, eller nekter å se filmen ferdig hvis den er kjedelig eller for spennendes. Nå har jeg akkurat lagt fra meg en bok som heter "The Darkest Room" av Johan Theorion, som jeg har knappe hundre sider igjen av, men det er for kummelt å lese videre når klokka er 02.00. Det er ikke helt min type bok, det er en krimbok Oda kasta i fanget mitt og mente jeg burde lese, og da hadde jeg ingen andre bøker for hånden, så jeg slo til. Eller så kan det være boka tar for lang tid, som foreksempel "Tragediens Fødsel" av Nietzsche, som er skrevet på et litt høydtidelig og gammelt språg som er knotete å lese, samtidig som jeg sliter med alle ordene jeg ikke forstår. Så jeg googler, og jeg wikiér for harde livet, og det minste ord jeg søker opp, kan kun forklares ved 3-4 andre ord jeg heller ikke forstår som jeg må sette meg inn i for å forklare det første. Og disse ordene er også lette å blande. Jeg kan sitte flere timer, spesielt på nettene, og skriver ned ordene og definisjonene på min egen måte så jeg skal huske dem bedre. Så kansje, men bare kansje har jeg forstått en setning og to. Det kommer seg sikkert etterhvert, men foreløbig er det mye arbeid.
Ikveld ville jeg lese litt om Schopenhauer. Det er da en tysk filosof, som etter det jeg har forstått har en filosofi som har vokst frem fra Kants filosofi Ding an sich.

Fra Wiki: I likhet med Kant mener han at sansene våre bedrar oss, at det vi oppfatter av verden aldri kan gi visshet om den, at det Kant kalte Ding an sich (tingen i seg selv) er skjult bakenfor våre sanseinntrykk. Men når Kant stopper der, går Schopenhauer videre og sier at vi faktisk kan vite noe om denne tingen.
Argumentet er forenklet slik: Alt i verden er i et subjekt-objekt-forhold. Subjektet, det såkalt transcendentale subjektet, kan aldri se seg selv. Det vi som subjekter oppfatter av objektene vil dermed være indirekte, mediert av subjektets tolkninger eller oppfattelser av objektet. Alt vi oppfatter av verden er innenfor tid, rom og styrt av kausalitet, det vil si de kategoriene Kant mente tilkom tingen i seg selv bare gjennom vår objektgjøring av den. Men, sier Schopenhauer, det er en måte vi kan komme bakenfor dette, bakenfor tid og rom og kausalitet. Siden tingen i seg selv er alt (utenfor tid og rom er ingenting forskjellig fra noe annet), er vi også tingen i seg selv, på et nivå. Og den måten vi merker dette nivået, er i vår vilje.

Så ser vi på ordet subjekt, jeg har en formening om hva det er, men sjekker det alikevel. Here goes:
(Subjekt Filosofi)
Et subjekt er en bevissthet som retter seg mot noe annet (nemlig objektet). Subjektet observerer, iakttar, begjærer, former, handler og så videre, og er altså preget av intensjonalitet.

Det subjektive er det som angår subjektet og dets intensjonalitet eller dets bevissthet. En opplevelse er noe subjektivt, men det som oppleves er objektivt. For eksempel er et maleri et objektivt fenomen, men den enkelte tilskuers reaksjon på maleriet er subjektiv.

Aha. You dont say? Men hva er dette for et ord? Intensjonalitet?
Jo det er jo seff:
Intensjonalitet er en filosofisk fagterm for at bevissthet "handler om" eller "er rettet mot" noenting. Mentale tilstander som oppviser intensjonalitet, kalles "intensjonal tilstand". Det som den intensjonale tillstanden er rettet mot, kalles ”intensjonal objekt" for tilstanden.

Da hvet vi i det minste hva et subjekt er. Men så må vi se på de andre ordene i teksten vi er usikre på, for når subjekt er så innviklet, ja da er kansje objekt også det? Så vi googler det. Så er det andre ord, som for eksempel -transcendentale, eller kausalitet. Og googler vi det, får vi opp et dusin nye ord vi ikke forstår.
Men det kuleste av alt, det er at hvis jeg googler, Wikiér, drodler, noterer, leser og pugger en stund, så til slutt så forstår jeg det.
Dernest, legger jeg meg godt til rette under dyna, fornøyd med egeninnsats og utvidet forståelse og orforråd. Med bloskutte øyne tar jeg en kikk på morgenen, alle mine notater og og faner jeg har oppe på dataen fra foregående natt, disse mystiske krusedullene jeg har viet så mye tankekraft og tid på for å forstå. Jeg har glemt det. Alt sammen, poff det er borte. Jeg har null peil på hva jeg har kommet frem til, om jeg så har skrevet det ned.

Repetition, is the father of all learning, I repeat; repetition, is the father of all leraning... Takk Lil Wayne, DET forstår jeg i det minste.

Ingvild & Kjetil sitt bryllup

På fredag reiser jeg til Grimstad for å være med i bryllup. Det skal holdes på lørdagen, og vi gleder oss alle sammen- samtidig som vi er veldig nervøse.

Jeg skal holde tale, mamma skal holde tale, og Jens som er musiker og lillebroren min reiser opp med bandet for å spille.
I tillegg har han spurt meg om jeg vil synge en sang sammen med dem. Så nå sitter jeg å prøver å finne en sang som stemmen min behersker, som samtidig er litt passendes i en sånn anledning. Desverre er rehab med Amy Winehouse den som passer stemmen min best, og jeg er usikker på om den kan passe i et bryllup.
Når alt kommer til alt så er det jo lillebror som bestemmer det, så vi får se. Han er ganske streng på hva som sømmer seg og ikke, han har alerede slaktet talen jeg har skrevet.
Det merkelige er, at jeg er ikke så nervøs for å synge foran en forsamling, jeg er mer nervøs for å synge med lillebroren min. Han er ikke mye optimistisk når det gjelder de musikalske evnene mine, og eneste gangene jeg har opptredd foran større folkemengder de siste 15 åra, er dritings på karaoke.
Så jeg er skikkelig nervøs.

Det er utrolig hvor mye et bryllup medfører av stress. Jeg er så glad det ikke er meg som skal gifte meg, det er ille nok å være forlover. Kjolen kjøpte jeg inn i februar, den gleder jeg til å ha på meg. Det er en blå grå vintage kjole fra 50 tallet som jeg fant i en vintage butikk i Barcelona. Forrige uke gikk jeg til innkjøp av sko, korsett, bolero, smykker osv.

Men når det er sagt, nerver eller ikke, vi står på alle sammen for at de skal få den beste dagen de kan ha. Det fortjener det nydelige paret.


Dette bildet tok jeg av dem igår, de trengte et pent bilde til forberedelsene.
Spennedes...

Paradoks

"The statement below is false."
"The statement above is true."



Og det liker jeg veldig godt.

Well fuck it then.

Jeg lever vel livet mitt så ærlig som overhodet mulig. Spill for å få det jeg vil ha, har aldri vært min greie. Ikke bare er det slitsomt, jeg er rett og slett ikke flink til det.
Desverre vet jeg ikke om min direkte væremåte alltid er så bra som jeg vil ha det til selv. Om jeg rett og slett gjør ting litt vanskeligere for meg selv. Det er vanskelig å finne ut hvor man slutter å være fornuftig og begynner å være feig, eller hvor man slutter å være modig og begynner å bli dumdristig.
Noen er såpass heldige at de bare VET dette. Det gjør ikke jeg, og med min evne til å overtenke alt gjør det rett og slett ikke bedre.
Min mor sier, "Siri, du må følge magefølelsen din, den er så sterk at den må du høre på."
Men hvor sitter angsten? Hos meg sitter den så nærme magefølelsen, at det er fort gjort å ta feil. Er det en ting jeg ikke vil ha på meg, så er det at jeg har latt være å gjøre, eller si noe nettopp fordi jeg er redd for det. Men av og til sier magefølelsen at det er best å bare holde kjeft. Så man kan altså ta feil av disse, noe jeg er redd for at jeg jeg har gjort ved flere anldeninger. Det var ikke angst jeg ignorerte da jeg pløyet på, det var fornuften.
Det er lov å ta feil; sa pinnsvinet da det krabbet av skurekosten.

BANG, så var man bimbo.

I have no comment. It is, what it is.

Lyckliga gatan du finns inte mer, du har försvunnit med hela kvartért.

Der ryker boplassen på Tøyen og. Faen.